Andvake, Olavs draumar, Kveldsvævd
av Jon Fosse

I dag debuterer jeg som Jon Fosse-leser. Jeg vet ikke hva som venter meg. Det eneste jeg vet om denne trilogien er at den har fått gode kritikker og at den vant Nordisk Råds Litteraturpris i år. Jeg gleder meg!

Sub Rosa
av Demian Vitanza

Her om dagen hadde vi forfatterbesøk på skolen der jeg jobber, og vi ble alle veldig begeistret for Demian Vitanza. Ikke bare viste han seg å være en entusiastisk og inspirerende foredragsholder som trollbandt ungdomsskoleelever og -lærere, men tekstene hans er språklig poetiske og innholdsmessig ærlige og rå. Vitanza debuterte i 2011 med Urak, men boka vi fikk høre utdrag fra var Sub Rosa. Denne mannen vil jeg lese mer av.

"The Dead"
av James Joyce, fra novellesamlingen The Dead

Det nærmer seg jul og tid for juleselskaper, og hva passer vel da bedre enn å lese en av mine favorittnoveller, James Joyces "The Dead".

 

Jeg oppdaget denne da jeg studerte engelsk i York, og for meg er den først og fremst en sterk kjærlighetshistorie om Gretta og hennes ungdomsforelskelse, Michael, som døde av lungebetennelse etter å ha stått utenfor Grettas vindu i regnet og kulden er deklamert sin kjærlighet til henne. Tittelen "The Dead" spiller på betydningen de døde fremdeles kan ha på livene våre. Michael er død, men for Gretta, som nå er voksen og gift med Gabriel, er minnene om Michael høyst levende, og de kommer til overflaten denne skjebnesvangre kvelden da hun og Gabriel er gjester i et juleselskap og noen spiller en melodi på piano som får Gretta til å tenke på Michael. Mennene i Grettas liv bærer navnene til erkeenglene Michael og Gabriel, og de er høyst ulike hverandre. Mens Gabriel representerer det etablerte, var Michael lidenskapelig og romantisk. Selv om Michael er død, står han fremdeles mellom Gretta og Gabriel. Slutten på novellen er vakker og melankolsk, og passer så godt til stemningen i novellen:

 

Yes, the news­pa­pers were right: snow was gen­eral all over Ire­land. It was falling softly upon the Bog of Allen and, fur­ther west­wards, softly falling into the dark muti­nous Shan­non waves. It was falling too upon every part of the lonely church­yard where Michael Furey lay buried. It lay thickly drifted on the crooked crosses and head­stones, on the spears of the lit­tle gate, on the bar­ren thorns. His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the uni­verse and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the liv­ing and the dead.

Det gavmilde treet
av Shel Silverstein

"Det var en gang et tre... og hun elsket en liten gutt." Det gavmilde treet er en lavmelt, filosofisk bok om vennskap og gleden ved å gi. Mens gutten er liten, er kjærligheten gjensidig. Han leker med treet, fanger bladene, klatrer i det, hviler under det, men etter hvert som gutten blir eldre, blir han opptatt av andre ting og begynner å utnytte treet for egen vinnings skyld. Treet bare fortsetter å gi, og til slutt står bare stubben igjen. Boka er illustrert med naivistiske tegninger av forfatteren, og tekst og bilder utfyller hverandre på en vakker måte. Dette er en bok til ettertanke som gjør inntrykk på store og små, og seksåringen her i huset måtte gråte litt da hun hadde lest den. Boka kan være utgangspunkt for fine samtaler om ubetenksomhet og tilgivelse.

To gode barnebøker

Gummi-Tarzan av Ole Lund Kirkegaard er en av de bøkene jeg husker best fra min egen barndom. Nå har den gjenoppstått som en suksess her i huset. 7-åringen leser den for tredje gang nå. Hun er både rystet og fascinert over hvor dårlig Ivan Olsen blir behandlet av alle rundt seg og over hvor urettferdig alt er. En ny barnebokfavoritt er Brune av Håkon Øverås. De to bøkene har mange fellestrekk. Begge handler om å bli plaget av noen som er større og sterkere, men der Ivan Olsen er sørgelig alene, har Brune venner som hjelper ham. Begge handler om hevn, men der Gummi-Tarzan slutter trist, gir slutten i Brune håp. Begge bøkene er humoristiske i alt det alvorlige, og begge heier uten tvil på underdogene. To gode bøker - en gammel og en ny - som begge anbefales på det varmeste.

Villa Europa
av Kjetil Bjørnstad

Dette en enda en bok som jeg har fått anbefalt av en av mine gode kolleger. Han har denne på sin topp-10-liste. Fullt så begeistret ble ikke jeg da jeg leste den, men det er en stor roman på mange måter. Den spenner over hundre år - fra slutten av 1800-tallet til vår tid. En villa på Bekkelaget spiller en sentral rolle etter som generasjoner flytter inn og ut. Navnet,Villa Europa, har den fått fordi den forsmådde Nina innredet rommene inspirert av de landene som (den svikefulle) ektemannen Eirik reiste i. Her er Transilvania, Østerrike, Spanien og mange flere. Bokas tittel får en dobbel betydning fordi en av bokens sterkeste personligheter, Ovidia, gjennom årene huser flyktninger fra konfliktområder i Europa (og verden) i villaen på Bekkelaget. Slik favner denne romanen ikke bare åtte menneskeskjebner, men hele Europas historie på 1900-tallet.

Det er et ambisiøst prosjekt Bjørnstad har gjennomført her, og litterært synes jeg ikke boka er spesielt bra, men den er interessant på mange måter. Den viser oss at blod ikke alltid er tykkere enn vann, og den tegner et underlig bilde av mannen. Mens bokas kvinner er sterke og moralske, er mennene enten svake og ubrukelige eller psykopatiske, selvopptatte og voldelige. Boken inneholder flere voldtekter, og for meg blir måten menn fremstilles på etter hvert urealistisk negativt. Likevel, den er vel verdt å lese!

The Serial - podcast

Podcasten The Serial ble sommerens høydepunkt for meg. Journalisten Sarah Koenig fatter interesse for saken til Adnan Syed som 17 år gammel ble dømt for drapet på ekskjæresen, Hae Min Lee.
Sarah føler at det er mye som ikke stemmer i Adnans sak og bestemmer seg for å ettergå etterforskningen og rettssaken i sømmene. Fikk Adnan en rettferdig rettssak? Er denne sympatiske, populære, unge gutten virkelig en morder? Adnan har til dags dato benektet at han har noe med drapet å gjøre, og det finnes ikke ett eneste teknisk bevis som knytter ham til det.

Det som er så spennende med denne podcasten, er at den fortelles uke for uke mens den lages. Koenig begynner å grave, og episodene sendes på lufta. Så begynner hun å motta tips fra lyttere som igjen påvirker utviklingen i arbeidet hennes. I tillegg er det interessant at alt materiale er autentisk. Sarah Koenig snakker med Adnan på telefon fra fengselet, og vi hører selv stemmen hans og hva han sier. Det samme gjelder vitnene hun intervjuer underveis. Vi får også høre opptak fra rettssaken og utdrag fra saksdokumenter og dagbøker.

Så hva konkluderer Sarah Koenig med? Det skal jeg ikke avsløre, men siden dette er virkelighet, skal man ikke forvente en enkel og entydig konklusjon.

Paris - je t'aime

I helgen skal vi voksne se disse to vakre filmene som en hyllest til Paris:

Midnight in Paris er leken og kreativ i kjent og kjær Woody Allen-stil. Og enda bedre blir den av at min favorittskuespiller, Marion Cotillard, spiller en av hovedrollene.

En annen film som vandrer gatelangs i Paris, er Før solnedgang, film nummer to i den überromantiske, dialogbaserte trilogien om Celine og Jesse. De to som bare var ungdommer da de møttes i Wien i film nummer en, Før soloppgang, møtes igjen etter ni år, denne gangen i Paris. De finner tilbake til hverandre gjennom lange, flørtende og nysgjerrige samtaler, og romantikken blomstrer på nytt, men i og med at Jesse har kone og en sønn hjemme i Amerika, er situasjonen langt fra enkel. Bakteppet er hele tiden Paris' gater, og spillet mellom Celine og Jesse er så troverdig at jeg blir litt forelsket hver gang jeg ser filmen.

Fredagsfilmen

Så er det fredag igjen, og siden jeg tilhører den kategorien mennesker som elsker juleforberedelser og slett ikke synes jula starter for tidlig, blir det julefilm i kveld. Det er tross alt bare en uke til første søndag i advent.

Polarekspressen av Robert Zemickis er en vakker animert tegnefilm om en gutt som reiser til Nordpolen for å finne julenissen. Reisen blir både utfordrende og magisk. I originalversjonen har Tom Hanks stemmen til hovedrollen, noe som gjør filmen verdt å se med engelsk tale. Animasjonene er så realistiske at de nesten ser levende ut. God fornøyelse!

Høstkos

Helgen tilbrakte vi hos mine foreldre, og blomstene på bildet er årets siste fra mammas hage.

Å være tilbake på jobb betyr dårligere tid til å lese, men det betyr også at jeg treffer igjen mine veldig inspirerende kolleger. En av dem tipset meg om Innsirkling av Carl Frode Tiller. Boken er den første i en trilogi som tar for seg sannhet og hva man kan si eller vite om et annet menneske. David har mistet hukommelsen, og tre mennesker som på ulikt vis har stått ham nær forteller i brevform sin historie om ham i et forsøk på å kaste lys over hvem personen David er. Det viser seg å bli tre ganske så ulike portretter av ett og samme menneske. Jeg gleder meg til å lese på trikken til og fra jobb.

Fredagsfilmen: Smoke
1995

Jeg følger opp Auster-temaet, og kommer med en filmanbefaling: Smoke. Paul Auster har skrevet manus til og regissert denne litt rare, men fine, filmen om mennesker i Brooklyn sammen med Wayne Wang. Vi møter sigarettkiosk-eieren Auggie som tar ett bilde av det samme gatekrysset hver eneste morgen, og menneskene som frekventerer sjappa hans. Filmen viser oss livet på godt og vondt, og byr på mange kloke betraktninger og historier. Best liker jeg svarthvitt-fortellingen om gutten som egentlig planlegger å rane en gammel, blind dame, men som ender opp med å gjøre en rørende god gjerning i stedet.

God helg og god film!

Min ultimate favorittbok: Leviathan
av Paul Auster

Leviathan starter med en ulykke; en mann sprenger seg selv i luften langs en vei nord i Wisconsin mens han håndterer sprengstoff som han skal bruke til å sprenge en replika av frihetsgudinnen. Så nøstes historien opp retrospektivt. Mannen er Benjamin Sachs, og den som forteller historien om ham, er vennen Peter Aaron - et navn som gir tydelige assosiasjoner til Paul Auster.

Jeg er en stor fan av Paul Auster. Jeg elsker det enkle, direkte språket som allikevel er så rikt. Paul Auster er en postmodernistisk forfatter som leker med intertekstualitet, og som bok for bok skaper et eget univers. Karakterer fra andres og eget forfatterskap dukker stadig opp i romanene hans, og det samme gjør han selv og mennesker rundt ham. For eksempel heter kona til Peter Aaron Iris, som er navnet på Austers kone, Siri, bakvendt.

Da Paul Auster og Siri Hustvedt besøkte Oslo for to og et halvt år siden, tok jeg meg fri fra jobben og dro ned til Tanum for å få hilse på helten min. Jeg passet også på å få signert bøker til døtrene mine som da var 2 og 4. Bøkene skal de få om 10-12 år :-)

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Denne boken er en liten litterær perle. Vi følger Mathea, en eldre dame som bor i en leilighet hun sjelden beveger seg utenfor. Hun snakker om mannen sin, Epsilon, som om han er tilstede, men det forstår vi etter hvert at han ikke er. Det kommer frem at Mathea mangler nære relasjoner og at livet ikke ble slik Mathea hadde ønsket. På sine eldre dager blir hun redd for å ha levd uten å ha betydd noe, og det er her vi møter henne; i det hun går trår forsiktig ut av leiligheten og inn i verden rundt. Temaet i romanen er ensomhet (en som het Mathea), og dette temaet behandler Skomsvold på en vakker måte. Det er imponerende av en ung jente å gi stemme til en eldre, ensom dame. Språket er poetisk og rikt. Kjersti Annesdatter Skomsvold vant Tarjei Vesaas Debutantpris og ble nominert til en rekke andre da boka kom ut i 2009.

Never Mind

av Edward St. Aubyn

 

En tid er forbi.... I dag hadde jeg første dag på jobb etter å ha vært hjemme i permisjon med minstemann de siste ti månedene. Dette bildet er fra i sommer da jeg stjal meg til en lesestund mens babyen sov i hagen.

 

Never Mind er den første av Patrick Melrose - romanene, og er en dyster skildring av den engelske overklassen og av et totalt forsømt barn. Romantittelen er treffende, for boka handler i stor grad om folk som gir faen i andre. Omslaget med øyenstikkeren er vakkert, men mellom permene skjuler det seg helt uspiselige mennesker. De fleste av de voksne karakterene fremstår som dysfunksjonelle eller relasjonsskadede, og kan, på grunn av sin økonomiske eller intellektuelle status, ture frem som de vil og tråkke på andre. Dette er en mørk, men også morsom bok, og den er vel verdt å lese.

Fredagsfilmen: Reven og jenta
Fransk, 2007

Fredagskveld er familiekveld. Hos oss innebærer det taco til middag og at middagen nytes foran en god film på TV. Tacoen pimper vi opp med svinekjøtt og koriander og hjemmelaget guacamole og tomatsalsa. Kriteriene for valg av film er at det skal være en barnefilm som vi voksne også kan ha glede av å se.

Forrige fredag valgte vi den franske filmen Reven og jenta som er laget av mannen bak Pingvinenes marsj, Luc Jacquet. Etter fem minutter kikket mannen min og jeg på hverandre og latet som om vi gjespet bak ryggen til barna, men siden de fremdeles holdt oppmerksomheten på filmen, og vi ønsker å lære dem utholdenhet, lot vi filmen rulle, og det fikk vi ikke angre på. Reven og jenta viste seg å være en vakker og spennende naturfilm om et spesielt vennskap mellom menneske og dyr. Barna var henrykte og vettskremte over å få se både ulv og bjørn, men sterkest inntrykk gjorde nok jegerne. I tillegg til å være vakker, er filmen klok og den romantiserer ikke. Den har et langsomt tempo med lite dialog og lange scener, og fungerte dermed som et velkomment avbrekk fra det meste annet vi ser på. Ane Dahl Torp har den norske fortellerstemmen.

Siden skogstemaet ble en slik suksess for både store og små, følger vi opp med filmen om Todd og Copper i kveld.

My Brilliant Friend
av Elena Ferrante

Sola skinner, men det er kaldt, så dette blir kanskje høstens siste lesestund på trappa? Nå har jeg kastet meg på Elena Ferrante-bølgen. 

Alt inkludert
av Marit Eikemo

Fjellet viste seg fra sin mest ugjestmilde side denne høstferien, men aldri så galt er det godt for noe; med regn og sterk vind rundt hytteveggene, ble det en del innetid og tid til å lese. Jeg fullførte Alt inkludert i går kveld. Boka er lettlest og har driv. Flere kritikere har kommentert at den er humoristisk, men jeg synes ikke den er morsom. Tvert i mot synes jeg den er trist og negativ. Hovedpersonen, Agnes, kommer flyttende med datteren til et nytt nabolag. Vi får ikke vite mer om dem enn at de ikke eier annet en det de står og går i. Så følger vi Agnes i hennes møte med menneskene hun treffer- i huset der hun leier leilighet, på lekeplassen og gjennom Torget på finn.no. Agnes fremstår som dysfunksjonell, og jeg vet ikke hvilke diagnoser hun ville fått hvis hun ble utredet, men ingen av naboene som hun speiles i, fungerer heller særlig bra. Hva prøver Eikemo å si oss? At vi er syke alle sammen? Eller det motsatte; at normalitetsbegrepet bør utvides? I forrige innlegg skrev jeg at jeg kjente meg igjen, men etter å ha lest ferdig boka, har den følelsen (nesten) forlatt meg. Selv om det er mye å kjenne seg igjen i, og å bli uvel av, har jeg et mye mer optimistisk syn på samfunnet vi lever i og menneskene vi er, enn det bildet jeg opplever at Eikemo tegner.

Grafisk designer Stian Hole står for omslagsbildet, som er helt nydelig.

Høststrikk

Høstferietid er også strikketid. Jeg er i gang med en Nancy-kofte til eldstejenta, så spørs det om den blir ferdig mens den ennå passer, eller om det blir lillesøsteren som får den. Koselig er det uansett å sitte foran peisen på hytta og strikke.

Regn ute, lys og ny bok inne.

Høstferien er her og jeg tar med meg Marit Eikemos Alt inkludert på fjellet til uken. Dette er den første boken jeg leser av Eikemo, og etter å ha lest bare noen titalls sider kan jeg konstatere at romanen er en kommentar til hvordan vi lever livene våre i det moderne, norske samfunnet, og at jeg kjenner meg igjen mer enn jeg liker. Det blir interessant å lese videre.

 



Ønskelisten
av G. Delacourt

Hva ville du gjort hvis du vant flere millioner i lotto? Jeg skal innrømme at jeg rett som det er tar meg i å dagdrømme om hva pengene skulle gått til da, men for sydamen Jocelyne, blir pengegevinsten mer enn en drøm da hun vinner enorme summer i Lotto. Det skal vise seg at det er mer komplisert enn en skulle tro å få slike summer mellom hendene. Kanskje livet var bra som det var? Eller er hun bare for feig til å ta steget ut av ekteskapet og sybutikken?

Denne lille perlen av en bok fikk jeg i gave av en mor i klassen min. Originalspråket er fransk, og den norske oversettelsen så god at den bidrar til en fransk stemning i hele boka.

 

Jernvognen
av Stein Riverton

Hvert år deles Riverton-prisen ut, men hvem var Riverton? Jeg bestemte meg for å lese en bok av ham:

 

Stein Riverton (egentlig Kristoffer Elvestad Svensen) skrev Jernvognen i 1909, og selv om denne psykolgiske krimboka er over 100 år gammel, greide den både å skremme og overraske meg. Hvis du synes Jo Nesbø kan bli i overkant voldelig og eksplisitt, er denne kanskje noe for deg. Her er det langt mellom bloddråpene, selv om de absolutt er der. Spenningen ligger like mye i hovedpersonens paranoide sinn som i de ytre handlingene.Jeg liker dessuten godt det gammeldagse, litt formelle språket