Høstkos

Helgen tilbrakte vi hos mine foreldre, og blomstene på bildet er årets siste fra mammas hage.

Å være tilbake på jobb betyr dårligere tid til å lese, men det betyr også at jeg treffer igjen mine veldig inspirerende kolleger. En av dem tipset meg om Innsirkling av Carl Frode Tiller. Boken er den første i en trilogi som tar for seg sannhet og hva man kan si eller vite om et annet menneske. David har mistet hukommelsen, og tre mennesker som på ulikt vis har stått ham nær forteller i brevform sin historie om ham i et forsøk på å kaste lys over hvem personen David er. Det viser seg å bli tre ganske så ulike portretter av ett og samme menneske. Jeg gleder meg til å lese på trikken til og fra jobb.

Fredagsfilmen: Smoke
1995

Jeg følger opp Auster-temaet, og kommer med en filmanbefaling: Smoke. Paul Auster har skrevet manus til og regissert denne litt rare, men fine, filmen om mennesker i Brooklyn sammen med Wayne Wang. Vi møter sigarettkiosk-eieren Auggie som tar ett bilde av det samme gatekrysset hver eneste morgen, og menneskene som frekventerer sjappa hans. Filmen viser oss livet på godt og vondt, og byr på mange kloke betraktninger og historier. Best liker jeg svarthvitt-fortellingen om gutten som egentlig planlegger å rane en gammel, blind dame, men som ender opp med å gjøre en rørende god gjerning i stedet.

God helg og god film!

Min ultimate favorittbok: Leviathan
av Paul Auster

Leviathan starter med en ulykke; en mann sprenger seg selv i luften langs en vei nord i Wisconsin mens han håndterer sprengstoff som han skal bruke til å sprenge en replika av frihetsgudinnen. Så nøstes historien opp retrospektivt. Mannen er Benjamin Sachs, og den som forteller historien om ham, er vennen Peter Aaron - et navn som gir tydelige assosiasjoner til Paul Auster.

Jeg er en stor fan av Paul Auster. Jeg elsker det enkle, direkte språket som allikevel er så rikt. Paul Auster er en postmodernistisk forfatter som leker med intertekstualitet, og som bok for bok skaper et eget univers. Karakterer fra andres og eget forfatterskap dukker stadig opp i romanene hans, og det samme gjør han selv og mennesker rundt ham. For eksempel heter kona til Peter Aaron Iris, som er navnet på Austers kone, Siri, bakvendt.

Da Paul Auster og Siri Hustvedt besøkte Oslo for to og et halvt år siden, tok jeg meg fri fra jobben og dro ned til Tanum for å få hilse på helten min. Jeg passet også på å få signert bøker til døtrene mine som da var 2 og 4. Bøkene skal de få om 10-12 år :-)

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Denne boken er en liten litterær perle. Vi følger Mathea, en eldre dame som bor i en leilighet hun sjelden beveger seg utenfor. Hun snakker om mannen sin, Epsilon, som om han er tilstede, men det forstår vi etter hvert at han ikke er. Det kommer frem at Mathea mangler nære relasjoner og at livet ikke ble slik Mathea hadde ønsket. På sine eldre dager blir hun redd for å ha levd uten å ha betydd noe, og det er her vi møter henne; i det hun går trår forsiktig ut av leiligheten og inn i verden rundt. Temaet i romanen er ensomhet (en som het Mathea), og dette temaet behandler Skomsvold på en vakker måte. Det er imponerende av en ung jente å gi stemme til en eldre, ensom dame. Språket er poetisk og rikt. Kjersti Annesdatter Skomsvold vant Tarjei Vesaas Debutantpris og ble nominert til en rekke andre da boka kom ut i 2009.

Never Mind

av Edward St. Aubyn

 

En tid er forbi.... I dag hadde jeg første dag på jobb etter å ha vært hjemme i permisjon med minstemann de siste ti månedene. Dette bildet er fra i sommer da jeg stjal meg til en lesestund mens babyen sov i hagen.

 

Never Mind er den første av Patrick Melrose - romanene, og er en dyster skildring av den engelske overklassen og av et totalt forsømt barn. Romantittelen er treffende, for boka handler i stor grad om folk som gir faen i andre. Omslaget med øyenstikkeren er vakkert, men mellom permene skjuler det seg helt uspiselige mennesker. De fleste av de voksne karakterene fremstår som dysfunksjonelle eller relasjonsskadede, og kan, på grunn av sin økonomiske eller intellektuelle status, ture frem som de vil og tråkke på andre. Dette er en mørk, men også morsom bok, og den er vel verdt å lese.

Fredagsfilmen: Reven og jenta
Fransk, 2007

Fredagskveld er familiekveld. Hos oss innebærer det taco til middag og at middagen nytes foran en god film på TV. Tacoen pimper vi opp med svinekjøtt og koriander og hjemmelaget guacamole og tomatsalsa. Kriteriene for valg av film er at det skal være en barnefilm som vi voksne også kan ha glede av å se.

Forrige fredag valgte vi den franske filmen Reven og jenta som er laget av mannen bak Pingvinenes marsj, Luc Jacquet. Etter fem minutter kikket mannen min og jeg på hverandre og latet som om vi gjespet bak ryggen til barna, men siden de fremdeles holdt oppmerksomheten på filmen, og vi ønsker å lære dem utholdenhet, lot vi filmen rulle, og det fikk vi ikke angre på. Reven og jenta viste seg å være en vakker og spennende naturfilm om et spesielt vennskap mellom menneske og dyr. Barna var henrykte og vettskremte over å få se både ulv og bjørn, men sterkest inntrykk gjorde nok jegerne. I tillegg til å være vakker, er filmen klok og den romantiserer ikke. Den har et langsomt tempo med lite dialog og lange scener, og fungerte dermed som et velkomment avbrekk fra det meste annet vi ser på. Ane Dahl Torp har den norske fortellerstemmen.

Siden skogstemaet ble en slik suksess for både store og små, følger vi opp med filmen om Todd og Copper i kveld.

My Brilliant Friend
av Elena Ferrante

Sola skinner, men det er kaldt, så dette blir kanskje høstens siste lesestund på trappa? Nå har jeg kastet meg på Elena Ferrante-bølgen. 

Alt inkludert
av Marit Eikemo

Fjellet viste seg fra sin mest ugjestmilde side denne høstferien, men aldri så galt er det godt for noe; med regn og sterk vind rundt hytteveggene, ble det en del innetid og tid til å lese. Jeg fullførte Alt inkludert i går kveld. Boka er lettlest og har driv. Flere kritikere har kommentert at den er humoristisk, men jeg synes ikke den er morsom. Tvert i mot synes jeg den er trist og negativ. Hovedpersonen, Agnes, kommer flyttende med datteren til et nytt nabolag. Vi får ikke vite mer om dem enn at de ikke eier annet en det de står og går i. Så følger vi Agnes i hennes møte med menneskene hun treffer- i huset der hun leier leilighet, på lekeplassen og gjennom Torget på finn.no. Agnes fremstår som dysfunksjonell, og jeg vet ikke hvilke diagnoser hun ville fått hvis hun ble utredet, men ingen av naboene som hun speiles i, fungerer heller særlig bra. Hva prøver Eikemo å si oss? At vi er syke alle sammen? Eller det motsatte; at normalitetsbegrepet bør utvides? I forrige innlegg skrev jeg at jeg kjente meg igjen, men etter å ha lest ferdig boka, har den følelsen (nesten) forlatt meg. Selv om det er mye å kjenne seg igjen i, og å bli uvel av, har jeg et mye mer optimistisk syn på samfunnet vi lever i og menneskene vi er, enn det bildet jeg opplever at Eikemo tegner.

Grafisk designer Stian Hole står for omslagsbildet, som er helt nydelig.

Høststrikk

Høstferietid er også strikketid. Jeg er i gang med en Nancy-kofte til eldstejenta, så spørs det om den blir ferdig mens den ennå passer, eller om det blir lillesøsteren som får den. Koselig er det uansett å sitte foran peisen på hytta og strikke.