av Marit Eikemo
Fjellet viste seg fra sin mest ugjestmilde side denne høstferien, men aldri så galt er det godt for noe; med regn og sterk vind rundt hytteveggene, ble det en del innetid og tid til å lese. Jeg fullførte Alt inkludert i går kveld. Boka er lettlest og har driv. Flere kritikere har kommentert at den er humoristisk, men jeg synes ikke den er morsom. Tvert i mot synes jeg den er trist og negativ. Hovedpersonen, Agnes, kommer flyttende med datteren til et nytt nabolag. Vi får ikke vite mer om dem enn at de ikke eier annet en det de står og går i. Så følger vi Agnes i hennes møte med menneskene hun treffer- i huset der hun leier leilighet, på lekeplassen og gjennom Torget på finn.no. Agnes fremstår som dysfunksjonell, og jeg vet ikke hvilke diagnoser hun ville fått hvis hun ble utredet, men ingen av naboene som hun speiles i, fungerer heller særlig bra. Hva prøver Eikemo å si oss? At vi er syke alle sammen? Eller det motsatte; at normalitetsbegrepet bør utvides? I forrige innlegg skrev jeg at jeg kjente meg igjen, men etter å ha lest ferdig boka, har den følelsen (nesten) forlatt meg. Selv om det er mye å kjenne seg igjen i, og å bli uvel av, har jeg et mye mer optimistisk syn på samfunnet vi lever i og menneskene vi er, enn det bildet jeg opplever at Eikemo tegner.
Grafisk designer Stian Hole står for omslagsbildet, som er helt nydelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar